Artikler


Tidslinje: Seks år som forandret rockegitaren

Tidslinje: Seks år som forandret rockegitaren

Publisert: 22.10.26 | Kategori: Tidslinjer

På midten av 1960-tallet var rockemusikken i rask utvikling. Den elektriske gitaren fikk stadig større plass, og gitarister begynte å eksperimentere med kraftigere forsterkere, nye effekter og mer aggressive spillestiler.


Gitarriffet ble en viktig del av denne utviklingen. En kort, gjentakende gitarfigur kunne danne grunnlaget for en hel låt – og noen riff ble så karakteristiske at de nærmest definerte en ny musikalsk retning.

I løpet av bare seks år utviklet rockegitaren seg fra den rå og energiske lyden til The Kinks, gjennom den psykedeliske rocken til The Doors og Jimi Hendrix, til den mørkere og tyngre musikken som Black Sabbath var med på å gjøre kjent.

Her følger vi fem låter fra denne spennende perioden i rockehistorien.

  • All Day and All of the Night

    The Kinks

    The Kinks var blant bandene som gjorde gitarriffet til selve drivkraften i rockelåten. Med en rå gitarlyd og enkle, kraftfulle riff bidro de til å forme lyden av britisk rock på 1960-tallet.

    «All Day and All of the Night» er et godt eksempel. Riffet er kort, energisk og umiddelbart gjenkjennelig. Det viser hvor mye kraft som kan ligge i noen få toner spilt med riktig rytme og uttrykk.

    The Kinks

  • Break On Through (To the Other Side)

    The Doors

    Mot slutten av 1960-tallet begynte rockemusikken å hente inspirasjon fra stadig flere musikalske retninger. The Doors kombinerte blues og rock med blant annet jazz og psykedeliske elementer.

    Gitaristen Robby Krieger hadde en særegen spillestil, og i «Break On Through» hører vi et rytmisk, drivende gitarriff som spiller tett sammen med trommene og orgelet. Her er samspillet og rytmen minst like viktig som selve tonene.

    The Doors

  • Manic Depression

    Jimi Hendrix

    Da Jimi Hendrix slo gjennom i 1967, flyttet han grensene for hva som var mulig å uttrykke med en elektrisk gitar. Han kombinerte blues med rock, improvisasjon og en eksperimenterende bruk av forsterkere og effekter.

    «Manic Depression» skiller seg ut med sin karakteristiske tredelte rytme. Låten viser også hvordan Hendrix brukte riff, rytmisk variasjon og gitarfraser til å skape et intenst og nesten improvisert uttrykk.

    Jimi Hendrix, i 1967

  • Voodoo Child (Slight Return)

    Jimi Hendrix

    På albumet «Electric Ladyland» fra 1968 finner vi en av Jimi Hendrix' mest ikoniske låter, «Voodoo Child (Slight Return)».

    Låten åpner med et karakteristisk gitarriff der Hendrix bruker wah-wah-pedalen til å skape en nesten snakkende gitarlyd. Med røtter i bluesen kombinerer han kraftige riff, improvisasjon og gitareffekter på en måte som skulle få stor betydning for senere rockegitarister.

    «Voodoo Child (Slight Return)» er et godt eksempel på hvordan Hendrix utvidet mulighetene til den elektriske gitaren.

    Wah-Wah pedal

  • Behind the Wall of Sleep

    Black Sabbath

    Med Black Sabbaths debutalbum i 1970 tok rockemusikken en mørkere og tyngre retning. Gitaristen Tony Iommi utviklet en karakteristisk stil med tunge riff, kraftig forvrengning og et uttrykk som skulle få enorm betydning for heavy metal.

    «Behind the Wall of Sleep» kombinerer bluesinspirerte gitarfigurer med den tunge, mørke lyden som ble Black Sabbaths varemerke.

    Bandet var med på å legge grunnlaget for en helt ny sjanger – og gitariffet fikk en enda mer sentral rolle.

    Black Sabbath

Fra 1964 til 1970

På bare seks år hadde rockegitaren gjennomgått en bemerkelsesverdig utvikling. Fra The Kinks' rå og direkte riff til Hendrix' eksperimenterende gitarspill og Black Sabbaths tunge hardrock.

Felles for alle fem låtene er at gitariffet står sentralt. Med noen få toner, en god rytme og en karakteristisk gitarlyd kan man skape musikk som lever videre i generasjoner.


Artikkelen er laget delvis med hjelp av KI.