Historien bak

Mange har nok hørt om John Williams. Ikke filmmusikk-komponisten John Williams, som blant annet har skrevet musikken til Star Wars og Harry Potter, men gitaristen John Williams. Han er regnet som en av de fremste klassiske gitaristene i dag og har vært på topp siden begynnelsen av 1960-tallet.

På slutten av 1960-tallet ble Williams god venn med nabo og komponist Stanley Myers. En kveld var Myers på besøk hos Williams og han nevnte da såvidt at han holdt på med en ny sang, men han var usikker på om ideen til sangen holdt mål og spurte Williams om han ville høre litt. Myers spilte de 2 første taktene og dette falt Williams pladask for. Han bad Myers dra hjem og skrive resten av stykket som da ble kalt Cavatina.

Cavatina ble først brukt i filmen The Walking stick(1970) og den ble også utgitt med vokal, He was beautiful, der John Williams er med og akkompagnerer.

Hjortejegeren

Men det store gjennombruddet for Cavatina kom gjennom filmen Hjortejegeren(The Deer Hunter) i 1978. Denne instrumental-versjonen av sangen ble en stor hit og kom til og med på inn på UK top 20 hit-listen i England. Filmen er et amerikansk krigsdrama som handler om 3 venner som går fra jobbene som gruvearbeidere til fotsoldater i Vietnam-krigen. Hovedrollen innehas av Robert De Niro. Filmen ble en stor suksess og er blitt stående som en filmklassiker.

På samme måte som filmen er blitt en klassiker er også sangen blitt en klassiker. Mange har nok hørt sangen uten å vite hva den heter eller at den forbindes med The Deer Hunter. Melodien er svært vakker og har et beroligende preg over seg. For mange som ønsker å lære klassisk gitar er det ønsket om å lære Cavatina som er den største motivasjonen. Felles for de fleste er at man finner raskt ut at selv om melodien er langsom og høres enkel ut er den ganske så avansert på gitar. Vanskelige barrégrep og store strekk gjør at stykket ikke er for nybegynnere. Men har man motivasjonen til å lære seg sangen er det vel egentlig bare å kaste seg ut i det. Cavatina fortjener å bli spilt mye, og da som musikk der publikum er aktive tilhørere og ikke først og fremst i bakgrunnen, som heismusikk eller lignende.