Analyse av soloen på Nothing Else Matters

Bakgrunn

Jeg husker 1992. Metallica hadde nettopp gitt ut The Black Album og jeg hadde fått min første gitar. Det var en Bjarton med nylonstrenger som hadde støva ned hos en tante. Alle ledige stunder gikk med til å bli bedre kjent med den. Først og fremst gikk det i Metallicaballader, de rolige delene: The Unforgiven, Fade to Black, One og Nothing Else Matters. Men det jeg virkelig drømte om var å spille soloene. Noen lærte meg pentatonskala, men det låt fortsatt ikke som Kirk Hammett eller James Hetfield.

I dag vet jeg hva de gjør og under skal vi se på det som er en av mine favoritter blant Metallica-soloene: Nothing Else Matters spilt av James Hetfield (ikke Kirk Hammett som vanligvis gjør dette). Det fine med denne soloen er måten den kombinerer både gamle blueslicks og litt mer moderne rockelicks på en kul måte.

Takt 1 og 2

Analyse takt 1 og 2:

Det hele begynner med en bend som har vært mye brukt i blues og rock. Jimi Hendrix brukte for eksempel denne mye. Man bender 3.streng samtidig som 2.streng spilles, men denne bendes ikke. I 2.takt er det slutt på bluesen. Her kommer en ganske lett hammer-on/pull-off som stammer fra E-moll skalaen.

Takt 3 og 4

Analyse takt 3 og 4:

I takt 3 er vi igjen tilbake i bluesgata. Den første delen gjøres med bend på 14.bånd samtidig som en holder pekefinger over 1. og 2.streng. Dette licket er nok spilt noen trilliarder ganger av bluesgitarister før James Hetfield, men det funker som bare det her. Resten av takt 3 er også bare bluesskalaen rett frem. I takt 4 er det en ny skala som brukes. Her er Hetfield kort innom dorisk skala i E. Denne skalaen har høyt 6.trinn og vi får da først 14.bånd på 2.streng i stedet for 13.bånd som i vanlig moll skala.

Takt 5 og 6

Analyse takt 5 og 6:

I takt 5. er han igjen tilbake med en ganske så enkel liten melodi fra E-moll skalaen. Takt seks bygger også på samme skala, og her gjør han en fin hammer-on/pull-off/slide kombinasjon som er en typisk rock/metall frase.

Takt 7 og 8

Analyse takt 7 og 8:

I takt 7 er Hetfield igjen tilbake til benden fra takt 1. Her bygger alt på E-moll pentaton skala med litt bluesbending. Denne takten er også full av typiske bendinger innen denne sjangeren og et 'must' å lære seg for den som har en metall-sologitarist i magen.

Takt 9, 10 og 11

Analyse takt 9, 10 og 11:

Slutten av soloen er rimelig enkel. Den bygger også på E-moll pentaton skala. Utfordringen her er gjerne å få til å holde tonene lenge nok. Mye ligger i høyre hånd, men det hjelper også å skru opp vreng og volum/gain.

Rytmikk og timing

Husk at det som skiller en god gitarist fra en ikke så god ofte er rytmefølelse og timing. Når man har lært seg hvor man skal plassere fingrene er det derfor viktig å bruke litt tid på når tonene skal spilles. Tramp derfor takta med foten. Legg merke til at låta går i 6/8 takt. En grei måte å forholde seg til rytmen er da å trampe takten på 1 og 4, dvs. 1-2-3, 4-5-6, med trykk på 1 og 4. En metronom som holder takten kan også være til god hjelp.

Lykke til!