Mye om mandolin

2. januar 1880 legger et skip til kai i New Yorks havneområde. Ombord er 15 musikere fra Spania, kjent som "The Spanish Students". De har gjort stor suksess i Europa og skal nå turnere i USA. Av musikerne er det mange som spiller på en Bandurria, som ligner veldig på mandolin. Ensemblet gjør også suksess i USA og nye, lignende ensembler dannes. Mange av disse består av innvandrende italienske musikere som spiller mandolin og ikke Bandurria, derfor er det mandolinen som er instrumentet det blir snakket om og som blir populært blant amerikanerne.

Etter dette gjennombruddet beholdt mandolinen sin popularitet til langt innpå 1900-tallet. Det ble vanlig med mandolinorkestre og noen tiår senere, i 1945, slo Bill Monroe igjennom med sitt bluegrassband "Blue Gras Boys". Mandolinen var en viktig del av bandet og det har instrumentet vært siden da, sammen med gitar, banjo og fiolin.

Men hvor kom egentlig mandolinen fra? Det skal vi se nærmere på nå og da må vi gå noen hundre år tilbake i tid og seile over Atlanteren igjen til Europa.

Historie

På 1500-tallet i Italia var lutt et vanlig instrument. Med tiden utviklet det seg et mer kompakt og rimeligere instrument kalt Mandola. Den hadde fire doble strenger, stemt i kvinter. Rundt år 1600 kom en enda mindre variant, ja nemlig: Mandolinen! Det finnes også større utgaver: Mandocello og mandobass. Dette er på samme vis som vi finner hos strykeinstrumenter med fiolin(-> mandolin), bratsj(-> mandola), cello(-> mandocello) og kontrabass(-> mandobass).

I Italia ble det etterhvert laget flere forskjellige variasjoner av mandolinen, som f.eks neapolitansk, milanesisk og romansk. Felles for alle var først og fremst den avrundede bunnen og at de hadde fire doble strenger. Her er en oversikt som viser forskjellige typer italienske mandoliner.

Nedenfor er en illustrasjon av mandolinens historie. Siden onlinegitar.no´s mandolinleksjoner fokuserer på bluegrass-sjangeren så handler også illustrasjonen mye om Nord-Amerikas mandolinhistorie.

Som nevnt i starten så brakte europeiske innvandrere med seg mandolinen til Nord-Amerika. Den ble etterhvert en naturlig del av folk- og bluegrassmusikken i det sørlige USA. Bill Monroe regnes som bluegrassens far og han spilte mandolin. Instrumentet fant raskt sin plass i bluegrassbandet og det ble vanlig at dersom en mandolinspiller ikke spilte melodi, break eller fills sørget han eller hun for å holde rytmen ved å "choppe" på 2. og 4. slaget i takten (evt på 2. og 3. slaget i 3/4 dels takt). Chopping lager en perkusjonsaktig lyd og er blitt et av kjennemerkene til bluegrass mandolinen. Det utføres ved at man spiller grep uten åpne strenger og at man slipper presset på fingrene rett etter grepet er spilt. Andre kjennetegn er høyt tempo og mye bruk av tremolo. Mandolinteknikken utvikler seg stadig videre med fremstående utøvere som Sam Bush, Ricky Skaggs, Chris Thile, Sierra Hull, Mike Marshall og Joe K. Walsh.

I Norge fikk vi kjennskap til mandolinen først fra Italia, instrumentets opphavsland. Det er usikkert når de første eksemplarene kom til Norge, men trolig var det sjømenn som brakte det med hjem på 16-1700 tallet. På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet dro som kjent mange nordmenn over til USA. Mange tok turen hjemover og noen hadde da med seg en mandolin i bagasjen. Det førte blant annet til at det i religiøse sammenhenger ble vanlig med mandolin som akkompagnerte sangen på møter og stevner, oftest sammen med gitar, fiolin og kanskje piano.

Oppbygning

Vi skal nå se på mandolinens anatomi og vi skal ta utgangspunkt i en moderne bluegrass mandolin. Det er mye likt hvis vi sammenligner en mandolin med f.eks en gitar eller et annet strengeinstrument. Hoveddelene er hode, hals og kropp. Kroppen er hul og fungerer som en resonator. Den har strenger, bro, bånd og stemmeskruer.

Det finnes hovedsaklig to ulike typer:

• Klassisk/napolitansk mandolin med avrundet bunn
• Flatbunnet mandolin med flat bunn

Det som skiller mandolin fra andre strengeinstrumenter er blant annet at broen er løs, kun festet ved at strenger er strammet og presser mot broen. Dette gjør at man selv kan justere den for at intonasjonen(=strengelengden er justert så alle bånd er stemt) skal bli riktig. Dette er det samme som på en fiolin og andre strykeinstrumenter. Andre likheter mellom en fiolin og mandolin er det f-formede lydhullet og halestykket der man fester strengene.

Mandolinens oppbygning.

Innenfor bluegrass i Nord-Amerika finnes det hovedsaklig to vanlige typer:

• A type: Formet som en dråpe.
• F type: Har mer ornamentikk, den mest vanlige av de to i bluegrass.

Det er hovedsaklig kun utseende som skiller de to typene, lyden er omtrent den samme. Mandolinen stemmes i kvinter, helt likt som på en fiolin: GDAE.