Gitarens historie

Gitarens historie


Gitarens historie handler om et instrument som har skiftet i popularitet gjennom tidene, men som er veldig godt utbredt og populært i dag. Vi skal i denne artikkelen gå i gjennom gitarens historie fra sin spede begynnelse og se hvordan instrumentet har utviklet seg gjennom flere hundre år.

Publisert: 28.05.15. Skrevet av Tor Ingar Sukke. Kategori: Gitarer.

 

Gitarens fødsel

Gitarens opprinnelse er noe uklar. Instrumenter som ligner på gitaren har vært i bruk i minst 5000 år. Navnet kommer fra det greske ordet kithara, og kanskje har gitaren utviklet seg fra det antikke instrumentet kithara. Fra 1200-tallet er gitarens historie nært forbundet med Spania. Fra denne tiden finnes det belegg for to ulike gitartyper - guitarra latina og guitarra morisca. Sistnevnte var et arabisk, luttliknende instrument som etter hvert forsvant, mens guitarra latina(se bildet til høyre) levde videre og ble etter hvert kalt chitarra spagnuola. Fra 1500-tallet er det bevart musikk skrevet for dette ganske enkle, firestrengete instrumentet.

Gitaren var allerede da et populært instrument, som ble spilt med enkle slagakkorder (rasgueadoteknikk). Samtidig ble det komponert en mengde musikk for en mer aristokratisk gitartype, vihuela de mano, stemt som en lutt, og med seks strenger. Den folkelige, firestrengete gitaren ble på samme tid kjent i Frankrike og Italia, og omkring 1550 ble det i begge disse landene utgitt musikk for dette instrumentet. Mot slutten av 1500-tallet ble gitaren fem-strenget.

Gjennom italienske gitarister, som under påvirkning av lutt-teknikken hadde utviklet en polyfon spillemåte (punteadoteknikk), ble gitaren spredt til franske hoffkretser på 1600-tallet, og her fikk den en kortvarig, men intens blomstring som aristokratiets moteinstrument. I Spania virket en både folkelig og aristokratisk orientert gitarist, Gaspar Sanz, og hans verker regnes blant perlene i det klassiske gitarrepertoaret. Fram til denne tiden ble gitarmusikken notert i et spesielt tabulatur, men spanjolen Santiago de Murcia introduserte vanlig noteskrift i 1714.

Torres utvikler den klassiske gitaren

Gitarens klassiske gullalder begynte med blant annet spanjolene Fernando Sor og Dionisio Aguado på 1790-tallet, og varte til omkring 1850. Sors og Aguados spilleteknikk ble utviklet videre av en rekke italienske gitarvirtuoser, blant dem Matteo Carcassi og Mauro Giuliani. Gitaren fikk allmenn popularitet og respekt, og også store komponister interesserte seg for instrumentet. I Tyskland virket samtidig en rekke gitarister som skrev musikk for enkel musisering i hjemmene, ofte i ensembleform. Blant disse var Anton Diabelli, Joseph Küffner og J. K. Mertz.

Francisco Tárrega (1852-1909) ble en viktig frontfigur i videreføringen av gitarens utvikling utover i romantikken ved at han utviklet fraseringen og anslagsteknikken i høyre hånd. Og det var også på denne tiden, på 1850-tallet, at den første moderne klassiske gitaren ble bygd av den spanske gitaristen og gitarbyggeren Antonio de Torres Jurado.

Den såkalte Torres-gitaren (se bildet til venstre) har en utforming som er mer eller mindre identisk med dagens gitarer. Denne gitaren hadde seks strenger og det ble forøvrig brukt tarmstrenger på disse gitarene. På 1940-tallet utviklet gitaristen Andrés Segovia i samarbeid med instrumentmakere mer lydsterke gitarer, blant annet ved valg av nytt trevirke og ikke minst innføringen av nylonstrenger, som er standarden i dag.

Rundt Torres sin tid begynte også utviklingen av flere andre type gitarer i USA. Omkring år 1900 begynte gitarer med stålstrenger å bli utbredt på markedet. Gitarer med stålstrenger hadde den fordelen i forhold til Torres-gitaren at de hadde større klangvolum og på grunn av stålstrengenes sterke spenn ble disse gitarene konstruert litt annerledes enn den klassiske gitaren for å tåle spennet.

Den elektriske gitaren

Mot slutten av 1800-tallet konstruerte Orville Gibson en gitar med ovale lydhull. Han laget en gitar som tok utgangspunkt i stålstrengsgitaren, men som hadde en kropp som minnet mer om en cello. Tidlig på 1920-tallet ble Lloyd Loar et team sammen med Gibson og sammen jobbet de videre med Gibsons modell. Resultatet ble etter hvert en ”jazz”-gitar med f-hull, floating bridge og et cello-lignende strengefeste.

Den elektriske gitaren, eller «plankegitar», utviklet seg sent på 1920-tallet. Den har oftest kropp i massivt tre, derav navnet, selv om den også kan være utstyrt med hulrom (semi-hollow eller hollow body). Strengene er vanligvis av stål siden kobberstrenger ikke har de ønskede magnetiske egenskapene.

Lyden produseres ved at elektromagnetiske mikrofoner omdanner vibrasjoner fra metallstrengene til elektriske signaler som føres inn i en forsterker gjennom en kabel eller et trådløst radiosystem. Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd med bl.a. Gibson ES 175, L5 og andre hollow body-gitarer som fikk påsatt mikrofoner på 1930–40-tallet, innenfor jazz-sjangeren. Gitarer med massivt tre kom senere med Leo Fenders Telecaster, og Gibsons samarbeid med Les Paul.

Til slutt kan det være verdt å nevne litt om en variant innen gitarfamilien som kalles halvakustisk gitar. Dette er en mellomting mellom elektrisk gitar og akustisk gitar. Gitaren har et grunt klangrom som gir særpreg og klang til lyden uten å øke faren for feedback like mye. Begrepet halvakustisk gitar brukes også om vanlige akustiske gitarer påmontert elektromagnetisk eller piezoelektrisk pickup.




 

 

Flere artikler:




Nyeste artikler:





Videoleksjoner