Om Nick Drakes liv og gitarstil

Om Nick Drakes liv og gitarstil


Det er fristende å tenke på hva verden har gått glipp av om ikke Nick Drake sitt liv ble så kort. Samtidig er musikken hans farget av den mørke depresjonen som ledet til hans tragiske død. Heldigvis lever Drakes musikk videre og oppnår stadig mer popularitet verden over.

Publisert: 16.09.19 Kategori: Historien om....

 

Morgenen 25. november 1974 ble Nick Drake funnet død på sitt rom hjemme hos sine foreldre i Tanworth-in-Arden i England. Han hadde tatt en overdose antidepressive tabletter, og døde 26 år gammel. Om det var en bevisst handling eller et uhell er uvisst, men Drake hadde de siste årene av sitt liv slitt med sterk depresjon. Det er kommet fram at noe av det som førte han ut i depresjonen var sterk skuffelse over den manglende responsen på de tre albumene han ga ut. Han ble av mange kalt et musikalsk geni, men han solgte nesten ingenting og var så og si helt ukjent for publikum.

Etter Nick Drakes død har musikken hans blitt mer og mer kjent og populær. Sangene har mye mørke i seg, men samtidig er de veldig vakre. Og gitarspillet er glitrende og nyskapende. Vi skal se nærmere på gitarstilen hans lengre ned i artikkelen, men først mer om hans liv.

Nick Drakes liv

Nick Drake ble født i Burma i 1948. Foreldrene hans hadde bodd der siden begynnelsen av 1930-årene, men i 1950 flyttet de med Nick og hans storesøster Gabriella tilbake til England. De bosatte seg i et fint hus utenfor Birmingham. Nick var i oppveksten normalt skoleflink og også aktiv i idrett. Venner han hadde på skolen omtalte han som selvsikker, men ofte reservert og stille.

Det var mye musikk i hjemmet og spesielt Nicks mor, Molly, spilte og sang mye. Hun komponerte egne sanger og i ettertid er det tydelig å høre likheter i moren og Nick sitt musikalske uttrykk.

I 1967 startet Drake med studier på Cambridge Universitet, men musikken tok mer og mer over fra da av. Dagene gikk mye til å sitte på rommet å røyke hasj og høre på musikk. De resterende årene av Drakes liv røyket han store mengder cannabis. I februar 1968 varmet han opp for et band på en lokal pub og ble oppdaget av Ashley Hutchings, bassisten i Fairport Convention. Han lot seg imponere av Drakes gitarspill og kanskje enda mer av hans image: "Han så ut som en stjerne, fantastisk, og virket som han var to meter høy".

Hutchings introduserte Drake for produsenten Joe Boyd, som var en betydelig og respektert mann i den engelske folk-kretsen. Drake gav Boyd en demo med fire sanger og halvveis i første sangen hadde Boyd hørt nok og tilbød Drake kontrakt og muligheten til å spille inn et album. I 1969 ble "Five Leaves Left" gitt ut, men ble dårlig markedsført og fikk nesten ingen radiospilling eller annen oppmerksomhet. På denne tiden sluttet Drake studiene uten å tatt eksamen og flyttet til London. Han hadde noen live opptredener på klubber og puber, men siden Drake var en mann av få ord, og svært sjenert og nervøs på scenen, ble han lite godt mottatt av et publikum som først og fremst ønsket seg allsang og shanties.

Produsent Boyd gav ikke opp Drake og i 1971 ble albumet "Bryter Layter" gitt ut. Dette albumet har en mer jazz- og popsound enn forrige, og et mer kommersielt preg. Likevel ble også dette albumet en fiasko, både i salgstall og tilbakemeldinger fra musikkpressen. Drake sa etter utgivelsen at han synes lydbildet ble for "fullt" på grunn av alle stryke-, blåse- og saksofonarrangementene. Like etter utgivelsen flyttet produsent Boyd til USA og dette gikk hardt innpå Drake. Boyd var hans mentor og de hadde knyttet sterke bånd. Det at Boyd forsvant utenlands, kombinert med de dårlige salgstallene, dro Drake lenger ned i depresjonen. Han nektet å spille konserter og holde intervjuer, dro seg vekk fra venner og familie, og forlot nesten aldri leiligheten.



I 1972 kontaktet Drake lydtekniker John Wood for å spille inn et tredje album. Siden Drake ikke hadde penger til studiotid ble hele albumet "Pink Moon" spilt inn i løpet av to netter, med kun Drake på vokal og gitar. Eneste unntak er tittellåten Pink Moon der Drake har lagt på et pianospor. Albumet solgte enda dårligere enn de to forrige, men fikk bedre anmeldelser. "Pink Moon" er et mesterverk der man kommer tett på Drake både musikalsk og gjennom tekstene.

Etter utgivelsen av "Pink Moon" distanserte Drake seg enda mer fra omgivelsene. Han flyttet hjem til sine foreldre og ble boende der til sin død i 1974. Han likte ikke å bo hjemme, men forstod det var eneste muligheten på grunn av sykdommen. Han var oftest oppe hele natten og la seg for å sove om morgenen. Han var sterkt deprimert og tok anti-depressive tabletter. I 1974 kontaktet han Wood igjen for å gå i studio. Boyd var også tilbake i England en tur og det ble spilt inn fire sanger. Drakes humør fikk en opptur på grunn av dette og moren hadde ikke sett sin sønn så glad og fornøyd på flere år.

På høsten samme år fikk Drake tilbakefall igjen, trolig på grunn av flere negative omstendigheter. Den fatale natten 25.november 1974 gikk Drake ned på kjøkkenet og hentet boksen med tablettene. Joe Boyd tror at grunnen til at Drake tok en høy dose antidepressiva var for å prøve å gjenerobre følelsen av glede og optimisme fra før tilbakefallet. Han foretrekker å forestille seg at Drake "gjør et desperat utfall for livet i stedet for en beregnet overgivelse til døden".

Nick Drakes gitarstil

Ingen tvil om at Nick Drake var en meget dyktig gitarist. Han hadde stålkontroll på teknikken, spilte nesten aldri feil og hver tone var krystallklar. Han brukte ikke noe type av plekter, heller ikke tommelplekter. Men han hadde visst nok veldig lange negler på høyre hånd, noe som jo er bra ved fingerspill. Det som særpreger Drakes gitarspill kanskje aller mest er hans mye bruk av alternativ stemminger. Bortsett fra noen få unntak er gitaren stemt i forskjellige type stemminger. Mye brukt er HEHEHE og CGCFCE der bassen blir veldig dyp og mørk. Drake utnyttet veldig godt de nye mulighetene som lå i alternativ stemming til å skape nye vakre harmonier og akkordbevegelser.

Det er en del usikkerhet rundt hva slags gitarer Nick Drake spilte på. På albumet "Bryter Layter" er han avbildet med en Guild M-20 stålstrengs-gitar, men senere er det kommet fram at gitaren tilhørte fotografen, ikke Drake. Det som er sikkert er at han som 17-åring kjøpte en Levin gitar og at det trolig var mye den han brukte på innspillinger og live. Han er også avbildet med en Yamaha klassisk nylonstrengs-gitar, og det er de som mener han brukte den på innspillingen av "Pink Moon", men her strides de lærde. Etter Pink Moon skaffet Drake seg en Martin 000-28 gitar som han brukte på den siste innspillingen etter Pink Moon.



På bildet over er to av veldig få bilder av Nick Drake med gitar. Til venstre spiller han på en Levin (Martin kopi), til høyre holder han en Yahama nylonstrengs-gitar.






     

     

    Flere artikler:




    Nyeste artikler:



    Se alle artikler




    Videoleksjoner

    Se flere videoleksjoner