Fra sauetarm til nylon

Før nylonstrengene så dagens lys ble faktisk de 3 lyseste strengene G, H og E laget kun av tarmer fra sau eller geit, mens de 3 dypeste strengene E, A og D ble laget av silketråd omspunnet av sauetarm. Først under 2. verdenskrig oppfant man som nevnt nokså tilfeldig at man kunne bruke nylon som erstatning for tarm. Under krigen ble nemlig all disponibel tarm forbeholdt kirurgene som måtte sy igjen skadde soldater og man måtte derfor finne en alternativ løsning på strengeproblemet.

På midten av 1940-tallet klaget Andrés Segovia, som var en anerkjent klassisk gitarist, over tilgangen på tarm med god kvalitet til en gruppe utenlandske diplomater i et selskap i USA. I dette selskapet var også General Lindeman fra den Britiske ambassade. Lindeman tok noe senere kontakt med Segovia og kunne informere om at han hadde med noen strenger laget av nylon som han hadde fått av noen medlemmer av den mektige DuPont-familien. Han lurte derfor på om Segovia kunne tenke seg å prøve ut disse. Segovia takket selvfølgelig ja, men fant ut at selv om strengene produserte en klar og distinkt lyd, hadde de en noe nervøs metallisk lyd som han håpet noen kunne gjøre noe med. Med dette var altså interessen for nylon framfor tarm plantet hos Andrés Segovia.

I 1946 ble Andrés Segovia og Albert Augustine introdusert for hverandre via deres felles venn Vladimir Bobri(utgiver av Guitar Review). Albert Augustine var egentlig en instrumentmaker, men hadde også eksperimentert noe med nylonstrenger etter at han hadde kommet over noen nylonruller fra et militært overskuddslager. Segovia var derfor svært interesert i Augustines kunnskaper og de inngikk en avtale om et samarbeid. DuPont var også en viktig støttespiller og forsynte Augustine med nylon. Etter tre år var Augustine fornøyd med resultatet og kunne presentere sine nylonstrenger. Han ba DuPont skaffe tre musikere som skulle bedømme arbeidet og ikke uventet lot alle seg begeistre av den nye lyden strengene gav.

Strengene ble like etter sendt til Andrés Segovia som fikk prøvd den lyseste E-strengen for aller første gang under en konsert da tarmstrengen røyk rett før konserten. Han ble så begeistret av lyden som ble produsert at han rett etter konserten tok raskeste vei til hotellet for å kunne fortsette å utforske de nye strengene i ro og fred.

De tre dypeste strengene derimot brukte Albert lengre tid på. Han hadde vanskeligheter med å finne den rette lyden, de var ustabile, de ville ikke holde tonen og de laget mye ulyd og støy. Han prøvde tråder av kobber, sølv, 14 karats gull, aluminium og rustfritt stål som han surret rundt fibertråder av nylon. Han polerte og pusset strengene til det ytterste og fikk tilslutt lønn for strevet og lyktes. Oppskriften ble til slutt en bronsetråd eller en sølvbelagt koppertråd surret rundt fibertråder av nylon. Og med dette hadde tarmstrengene, som hadde eksistert i århundrer, gjort sin jobb til fordel for nylon som ga bedre lyd og var langt mer brukervennlige.